Perpendikkel eller loddlinje?
Noen frimureriske ritualer refererer til en loddlinje fremfor en perpendikkel, men det er ikke helt det samme verktøyet. Loddlinjen er større og brukes til å måle vertikaliteten til større konstruksjoner, som en vegg eller en søyle; perpendikkelen er mindre og består av et lodd montert i en treramme (vanligvis bueformet i frimureriet), og brukes til å kontrollere vertikaliteten til mindre objekter, som en tilhugget stein.
Prinsippet for begge verktøyene er imidlertid det samme: De brukes til å kontrollere vertikalitet ved hjelp av gravitasjon (en av betydningene av bokstaven G i visse frimureriske ritualer i den franske ritus). I gamle engelske frimurerkatekismer fra 1700-tallet nevnes perpendikkelen ofte, men alltid i sammenheng med to andre verktøy: vateret og vinkelhaken. Disse tre verktøyene definerer det korrekte tredimensjonale rommet frimureren befinner seg i: Vinkelhaken markerer den rektangulære basen på bakken, mens den vertikale og horisontale rettlinjetheten sikres av perpendikkelen og vateret. Gamle ritualer presiserer også at frimurernes tegn utføres ved hjelp av vinkelhaken, perpendikkelen og vateret, noe som stemmer: føttene plasseres i en vinkelhake, kroppen holdes rett etter perpendikkelen, og vateret styrer armenes bevegelser.
Vertikalitet i frimureriet
Vertikaliteten som perpendikkelen indikerer, er ikke bare en teknisk nødvendighet for byggekunsten. Den får en dypere dimensjon når den knyttes til arbeidet lærlingene utfører under veiledning av den andre overvåkeren. Loddet som er festet til tråden, trekkes uunngåelig mot jordens sentrum, noe som minner om selvransakelsen som er lærlingens første oppgave (og som selvsagt forblir essensiell for frimurere av alle grader).
Perpendikkelen minner oss om at lærlingen, før han ble tatt opp som frimurer, steg ned i jordens dyp under isolasjonen i refleksjonskabinettet. Dette materialiserer mottoet V.I.T.R.I.O.L. (Visita interiorem terrae rectificandoque invenies occultum lapidem – Besøk jordens indre, og ved å rense vil du finne den skjulte steinen), som finnes i dette kabinettet i flere frimureriske riter. Frimureren inviteres til å utforske seg selv i sine dypeste mysterier, ikke av egoisme, men for å åpne seg mot verden og andre mennesker.
For perpendikkelens loddlinje har to ender: den ene trekkes mot jordens sentrum av tyngdekraften, mens den andre forblir suspendert i det vi kan kalle himmelen. Hvis frimureren inviteres til å stige ned i jordens hjerte, er det for bedre å kunne stige opp igjen og nå himmelen. “Kjenn deg selv, så vil du kjenne universet og gudene,” var det innviede programmet ved Delfi-tempelet, en tanke frimurerne naturlig har latt seg inspirere av.
Kinesisk tradisjon som inspirasjonskilde
Perpendikkelen viser oss en orientering i rommet som noen ganger glemmes i frimureriet, hvor man ofte prioriterer den todimensjonale orienteringen etter de fire himmelretningene. Evokasjonen av senit og nadir, som angir den vertikale dimensjonen, dukker opp i instruksjoner og noen ganger i åpningsritualer, men blir ofte ikke utforsket eller utnyttet i særlig grad.
Den kinesiske åndelige tradisjonen er derimot svært oppmerksom på dette og kan gi frimurere interessante refleksjonsmuligheter. Selv om universet der beskrives i form av “ti retninger” (de fire himmelretningene, de fire mellomretningene og den vertikale aksen opp og ned), legges det særlig vekt på vertikaliteten som grunnlaget for tallet tre.
Ideogrammet for tre består av tre horisontale streker, hvor den midterste er kortest. Den nederste streken representerer jorden, den øverste himmelen, og den midterste, kortere streken symboliserer mennesket – møteplassen mellom himmel og jord. Mennesket er bindeleddet mellom himmel og jord, det står i spenning mellom disse to realitetene og søker alltid å innrette seg for å handle (eller rettere sagt “ikke-handle”, som kineserne ville sagt) i samsvar med den universelle loven. Det er derfor startposisjonen i alle former for indre kampsport (som Taiji Quan) eller kroppslig-psykiske praksiser som Qi Gong er den perfekte vertikalen: føttene samlet og forankret i jorden, ryggraden strukket mot himmelen, haken lett trukket inn, som om en usynlig tråd trekker utøveren fra toppen av hodet. Ved å stå slik er mennesket på sin rette plass i universet, og fra denne posisjonen kan det begynne å utfolde sin bevegelse som, dersom den er i samsvar med den universelle loven, betegnes som “ikke-handling”. Vær oppmerksom på at “ikke-handling” ikke betyr å ikke gjøre noe, men å handle i samsvar med Tao, den universelle loven. Motsatt vil enhver uordnet handling basert på ego betegnes som “handling”.
