Opprinnelsen til den frimureriske meiselen
Meiselen er naturligvis et operativt verktøy som brukes i mange håndverk innen tre, stein og metall. Det er et av verktøyene til steinhuggeren, som er en av fasettene ved frimureren (den symbolske frimureren er både steinhugger, billedhugger, mureren som reiser veggene og arkitekten som tegner og leder konstruksjonen av bygget). Likevel dukker ikke meiselen opp i de gamle engelske og skotske frimurerkatekismene fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Den nevnes for første gang i 1724 i “The Whole Institution of Masonry”. Vi finner den deretter i “The Whole Institution of Free-Masons Opened” i 1725 og i “Graham”-manuskriptet i 1726. Det virker derfor som om meiselen ikke var en del av frimurersymbolikken før fremveksten av storlogen “the Moderns” i 1717 (eller mer sannsynlig 1721).
Hvorfor dukket meiselen opp så sent i frimureriske ritualer? Sannsynligvis fordi de gamle operative skikkene var mye mer komplekse og brukte langt flere verktøy. Steinhuggere brukte et helt utvalg av verktøy, som slegger, bretthammere, tverrøkser, klubber og meisler… Alle disse verktøyene ble brukt i ulike stadier av arbeidet, fra grovhugging til finpussing av steinen. Etter hvert som frimureriet beveget seg bort fra den operative praksisen, forenklet man verktøyene, eller rettere sagt, man foretok en symbolsk skjematiseringsprosess. Siden målet ikke lenger var å utdanne steinhuggere, beholdt man kun klubben og meiselen for å representere arbeidet med steinen. Slik hevder frimureriske ritualer at lærlingen grovhugger den rå steinen ved hjelp av klubben og meiselen, noe som er teknisk meningsløst, men som får full mening fra et symbolsk perspektiv.
Denne prosessen med symbolsk forenkling forklarer sannsynligvis opprinnelsen til den spisse kubiske steinen, toppet med et økseformet verktøy, som man ser på mange logetepper. Alle slags tolkninger har blitt gitt til dette symbolet, men det er svært sannsynlig at det bare er en påminnelse om en tid da frimureriet fortsatt hadde et verktøy av typen bretthammer blant sine symboler.
Meiselens symbolikk
Det er ikke uten visdom at frimureriet kun valgte ut klubben og meiselen for å beskrive arbeidet med steinen. Kombinasjonen av disse to verktøyene danner en meget interessant symbolsk helhet, preget av finesse og nyanser. Hvis man hadde valgt sleggen eller bretthammeren, ville man hatt et verktøy som kun fungerer gjennom rå kraft, og som oftest må håndteres med begge hender. Symbolikken i arbeidet med den rå steinen – som ikke er noen andre enn frimureren selv, som må frigjøre seg fra materialismens og uvitenhetens skall som omslutter ham – krever mer subtilitet og finesse.
Frimureriet elsker trekanter og plasserer dem overalt i sine ritualer. Valget av klubben og meiselen introduserer enda en triangulering. Frimureren nøyer seg derfor ikke med å slå symbolsk på den rå steinen med dem: Kraften fra klubbeslaget, som symboliserer styrke, rettes ikke direkte mot steinen, da den risikerer å skade den, men formidles gjennom meiselen. Meiselen blir dermed et symbol på dømmekraft, forfining, presisjon og, kan man si, mildhet. Klubbens rå kraft transformeres slik av meiselens finesse for til slutt å påvirke steinen i en trianguleringsbevegelse.
Klubben, som holdes i høyre hånd, har derfor blitt forstått som et emblem for styrke, vilje og besluttsomhet. Den er aktiv (Yang, ville kinesisk tradisjon sagt), mens meiselen, som holdes i venstre hånd, er passiv (Yin) og symboliserer intellektuell og åndelig mottakelighet, dømmekraft og åndelig finesse. Kun ved å bruke begge disse kreftene – den ene aktiv, “maskulin” og brutal, den andre passiv, “feminin” og subtil – kan frimureren arbeide med den moralske og åndelige perfeksjoneringen som frimureriet foreslår.
