Murer-skeen: et politisk symbol?

Olivia Miller
Product & buying expert with 15+ years of retail experience

Nesten totalt fravær av murer-skeen i eldre frimurerdokumenter

Det er påfallende at man nesten ikke finner noen omtale av murer-skeen i de eldste kjente skotske eller engelske frimurerdokumentene, som strekker seg fra slutten av 1600-tallet og frem til 1730-årene. Selv Samuel Pritchards “Masonry Dissected” (1730) og “Three Distinct Knocks” (1760) ignorerer murer-skeens bruk fullstendig. I beste fall finner man omtale av murer-skeer i den historiske beretningen i “Dumfries nº 4”-manuskriptet (ca. 1710), uten at noen symbolsk eller rituell betydning nevnes. Og én enkelt avsløring, “The Grand Mystery Laid Open” (1726), forteller oss at frimurerne bruker to verktøy: hammeren for å skille og murer-skeen for å forene. Vi skal komme tilbake til dette svært merkelige dokumentet senere.

Det samme gjelder i stor grad på kontinentet. I Frankrike, og mer generelt i den fransktalende kulturkretsen, så vel som i Tyskland, er murer-skeen fraværende i ritualer og avsløringer før 1744. Og selv etter denne datoen fortsetter de fleste ritualer å ignorere den, slik som Hertugen av Chartres’ ritual (1784), Markien av Gages’ ritual (1763), ritualene fra den strenge tempelherre-observansen, den franske ritus (1785/1801)…

Murer-skeens inntog i franske ritualer

Den første omtalen av murer-skeen finnes i en svært kuriøs avsløring fra 1744, “Le Parfait Maçon”, som avdekker hemmelighetene til lærlinger, svenner, mestere og skotske murere på en helt uvanlig måte, svært forskjellig fra alle kjente ritualer. I dette ritualet bærer den ærverdige en vinkelhake og en murer-ske i sitt langt halskjede; og etter eden til en ny lærling tar han en murer-ske som han later som han blander mørtel med i et trau, for så å føre den over lærlingens lepper for å forsegle dem symbolsk. Vi skal komme tilbake til dette ritualet senere, da det kanskje avslører opprinnelsen til bruken av murer-skeen i frimureriet.

Året etter nevner en annen avsløring, “Le Sceau Rompu”, som ellers er i tråd med kjente frimurerskikker, murer-skeen i sin generelle presentasjon av frimureriet, men denne gangen assosiert med sverdet. Dette er en tydelig hentydning til graden Ridder av Orienten, som arbeider med sverdet i den ene hånden og murer-skeen i den andre, og som oppstod i 1740-årene.

Rundt 1745 gjør Luquet-manuskriptet (et av de to eldste frimureriske håndskrevne ritualene på fransk som er bevart) murer-skeen, assosiert med sverdet, til frimurernes våpenskjold. Dette refererer tydelig til Chevalier de Ramsays tale fra 1736, som førte frimureriets opprinnelse tilbake til korstogene og St. Johannes-ridderne av Jerusalem. Senere i ritualet blir murer-skeen beskrevet som verktøyet som gjør det mulig å skjule brødrenes feil.

Omkring 1778 introduserer Jean-Baptiste Willermoz murer-skeen blant de tre flyttbare møblene (sammen med passer og hammer) i instruksjonen for den første graden i den korrigerte skotske ritus, og presiserer at “den tjener frimurerne til å bygge dyden templer”.

Og det er først fra 1887 at den franske ritus, praktisert ved Grand Orient de France, legger murer-skeen til verktøyene som den fremtidige svennen bruker under sine fem symbolske reiser, og lar den figurere på den ærverdiges bord i de tre symbolske gradene.

I høygradene i REAA dukker murer-skeen også opp noen ganger, først og fremst hos Ridder av Orienten (III. orden i den franske ritus, 15. grad i den gamle og anerkjente skotske ritus) og beslektede angelsaksiske grader (irske Knight Masons, skotske Red Cross Knights…). Vi finner den også i Royal Arch, som er knyttet til legenden om Serubabels gjenoppbygging av tempelet, og den er allestedsnærværende på frimureriske dekorasjoner og emblemer i Cryptic Degrees, en serie på fire grader av amerikansk opprinnelse, men utbredt i alle angelsaksiske land.

Murer-skeen, et tegn på en minoritetsstrømning i frimureriet?

Murer-skeen tilhører åpenbart ikke det symbolske korpuset i det tidlige frimureriet. Hvordan kan man da forklare dens inntog i franske ritualer rundt 1745? Denne fremkomsten virker knyttet til fremveksten av høygradene, og spesielt Ridder av Orienten, den første ridderlige høygraden. Hovedsymbolene i denne graden er sverdet og murer-skeen, i tråd med de bibelske tekstene som danner grunnlaget for gradens legende. Disse forteller at bygningsarbeiderne som gjenoppbygde Jerusalem arbeidet med én hånd og bar et våpen i den andre, og presiserer videre at de alle bar sverdet ved siden (Nehemja 4, 17-18).

Men det er ingen omtale av en murer-ske i den bibelske teksten. Hvorfor valgte man da dette verktøyet fremfor et annet? Sannsynligvis fordi murer-skeen allerede var kjent for en minoritetsfløy av frimureriet, slik “The Grand Mystery Laid Open” fra 1726 og “Le Parfait Maçon” fra 1744 vitner om. Men hvem kan denne fløyen av frimureriet være?

Murer-skeen, et jakobittisk samlingsmerke?

Vi er vant til tanken om at 1700-tallets frimureri var delt i to strømninger, de moderne og de gamle. Men ifølge enkelte forfattere (deriblant Jan Snoek) fantes det en tredje, som ble kalt Harodim eller Heredom. Denne representerte det jakobittiske frimureriet, det vil si de som forble lojale mot Stuart-dynastiet etter den ærerike revolusjonen i 1688. Ifølge Jan Snoek er den svært merkelige avsløringen “Le Parfait Maçon” fra 1744, som man ved første øyekast kunne fristes til å betrakte som en ren parodi, kun et speilbilde av skikkene til dette jakobittiske frimureriet, spredt i Frankrike av de mange engelske, skotske og irske eksilantene som bodde der.

Vi vet at jakobittene spilte en rolle i fremveksten og utviklingen av de såkalte skotske høygradene, og spesielt Ridder av Orienten, hvis utgangspunkt ser ut til å ha vært Ramsays tale – som i seg selv var jakobittisk: Serubabel, av kongelig slekt, i eksil i Babylon og autorisert av kong Kyros til å gjenoppbygge Jerusalems tempel, kan være en allegori på Stuart-pretendenten i eksil i St. Germain-en-Laye, hjulpet av Frankrikes konge til å gjenerobre Englands trone. I 1740-årene dreide det seg om Charles Edward, “den unge pretendenten”, som gikk i land i Skottland i 1745 med fransk hjelp og reiste en hær som ble knust i slaget ved Culloden i 1746.

Kan murer-skeen være et jakobittisk frimurersymbol? Det er sannsynlig. La oss vende tilbake til den eneste gamle engelske teksten som nevner murer-skeen, “The Grand Mystery Laid Open” fra 1726. Som “Le Parfait Maçon” fra 1744 blir dette merkelige dokumentet oftest betraktet som en parodi. Det presenterer absurde eller irrelevante ord, som for eksempel “Layla Illalah”, som blir oppgitt som den første frimureren, og som ikke er noe annet enn en translitterasjon av den muslimske trosbekjennelsen (Det finnes ingen gud utenom Gud). Men kan det ikke dreie seg om et kodet dokument? Kan hammeren som skiller, være Vilhelm av Oransje som avsatte Jakob II, og Hannover-dynastiet som deretter ble etablert, og kan murer-skeen som forener, være de eksilerte Stuartene som samler sine tilhengere i St. Germain-en-Laye? I denne avsløringen sies losjen å være en St. Johannes-losje, men det presiseres at St. Johannes er konge, fordi han er konge over alle kristne losjer. Kan ikke dette være en hentydning til Stuart-familiens tilknytning til katolisismen?

Og i “Le Parfait Maçon”, hvis beskrevne skikker kan være av jakobittisk opprinnelse, brukes murer-skeen til å forsegle lærlingens lepper. Hva er mer naturlig hvis man har å gjøre med jakobittiske konspiratører? Og Luquet-manuskriptet (hvis hentydninger til Chevalier de Ramsay kan tyde på en jakobittisk tilbøyelighet) forteller oss dessuten at murer-skeen tjener til å skjule brødrenes feil. Feil – eller burde vi heller forstå det som hemmeligheter? Kan den frimureriske hemmeligheten her være doblet med en annen hemmelighet, nemlig en politisk sådan?

Det ville derfor ikke være overraskende om murer-skeen opprinnelig var en slags samlingsmerke for jakobittiske frimurere, og at graden Ridder av Orienten var en metafor for de eksilerte Stuartenes politiske prosjekt. Dette ville forklare hvorfor de angelsaksiske ekvivalentene til den franske Ridder av Orienten utviklet seg først i Irland (Knight Masons) og deretter i Skottland (Red Cross Knights), ettersom Irland og Skottland leverte en stor del av de jakobittiske kontingentene.