Sirkelens symbolikk i den symbolske logen
Selv om passeren er til stede fra første grad, snakker man lite om den i lærling- og svennegradene i kontinentale frimureriske riter. Lærlingen må først lære å håndtere frimurerhammeren og meiselen. Symbolikken til passeren og sirkelen er naturligvis ikke hans primære fokus!
I svennegraden dukker passeren opp blant verktøyene som mottakeren bærer under sin andre symbolske reise, i hvert fall i den franske riten og den skotske ritualen (REAA). Dette er ganske naturlig ettersom svennen begynner å oppdage geometri, og mottakelsesseremonien i denne graden kulminerer i disse ritene med oppdagelsen av den flammende stjernen, som tegnes med passer og linjal. Men i dette perspektivet forblir passeren snarere verktøyet som gjør det mulig å overføre mål, og selv om den kan tegne sirkler, legger man ikke særlig vekt på denne egenskapen.
Det er i mestergraden at sirkelen begynner å fremstå tydeligere. Sier man ikke at mesteren har gått fra vinkelhaken til passeren? Vinkelhaken, som gjør det mulig å kontrollere den rette vinkelen, antyder umiddelbart kvadratet, symbolet på den materielle verden, preget av de fire elementene og de fire himmelretningene; og passeren fremkaller naturligvis sirkelen, som klassisk symboliserer himmelen, enheten og det uendelige. Mesteren har derfor gått fra kvadratet til sirkelen, fra jorden til himmelen, fra materie til ånd, fra mangfold til enhet.
Butikk samler verk dedikert til frimurerisk symbolikk. Se samlingen.
Midtkammeret, som er navnet på logen i tredje grad, kan også tolkes som et symbolsk uttrykk for sirkelen. Denne logen beskrives noen ganger som en sirkel der mesteren inviteres til å innta sentrum. Det er derfor enkelte ritualer i den skotske riten ikke lenger snakker om nord- og sørkolonnene i tredje grad, men kaller dem nord- og sørsiden; og når man beveger seg i logen, markerer man ikke lenger vinklene for å vise vinkelhaken, men beveger seg i en sirkulær bevegelse.
I de anglosaksiske ritene blir sirkelen derimot gjenstand for refleksjon for frimurere helt fra lærlinggraden. I foredraget for første grad i engelske ritualer (Emulation osv.) leser vi at “i alle regulære og velkonstituerte loger ser man et punkt i en sirkel, som brødrene ikke kan gå seg vill rundt. Til denne sirkelen er det knyttet to store tangensielle og parallelle linjer i nord og sør, den første representerer Moses og den andre Salomos tro. På den øvre delen av denne sirkelen hviler den hellige lovs bok, som støtter Jakobs stige. Og hvis vi alltid var like nær denne hellige boken og fulgte doktrinene den inneholder like tett som disse to parallelle linjene gjør, ville det føre oss til Ham som ikke vil bedra oss og som ikke vil akseptere å bli bedratt. Ved å følge sirkelens omkrets må vi nødvendigvis møte disse to parallelle linjene samt den hellige boken; og så lenge en frimurer holder seg innenfor slike grenser, kan han ikke gå seg vill.” Et lignende symbol dukker opp i den amerikanske York-riten, men der representerer de to linjene Johannes døperen og Johannes evangelisten.
Bak en bibelsk symbolikk som kan overraske mange europeiske frimurere, forstår man at frimureriet organiserer seg geometrisk rundt et sentrum, som er universets store arkitekt. Sirkelen representerer da sonen for frimurerisk arbeid, avgrenset av de beskyttende figurene Moses og Salomo eller de to Johannes-skikkelsene, samt den hellige lovs bok. I dette perspektivet er ikke sirkelens symbolikk forbeholdt kun mestere; den angår frimureriet som helhet, helt fra første grad.
Her kan man måle den betydelige forskjellen som eksisterer mellom oppfatningen av frimurerisk arbeid foreslått av den regulære anglosaksiske frimureriet og den skotske riten (REAA), som, selv om den påkaller universets store arkitekt og tradisjonelt utstiller den hellige lovs bok, likevel hevder at frimureriet “ikke pålegger noen grenser for søken etter sannheten, og at det er for å garantere alle denne friheten at den krever toleranse av alle” (Prinsippdeklarasjonen fra konventet i Lausanne, 1875).
Sirkelens symbolikk i de høyere gradene
Hvis forholdet mellom vinkelhaken og passeren (altså mellom kvadratet og sirkelen) nevnes i den symbolske logen, blir det ikke utdypet. Det er i høygradene i REAA, spesielt i 5. grad i den skotske riten, at det vil bli utviklet i form av en geometrisk gåte: sirkelens kvadratur. Er det mulig å få arealet av et kvadrat og en sirkel til å falle sammen?
Det finnes selvfølgelig empiriske tilnærminger som kan tegnes med linjal og passer. Men matematisk er dette sammenfallet umulig, fordi sirkelens areal beregnes med tallet π, som er et irrasjonelt transcendentalt tall med uendelige og ikke-periodiske desimaler (3.14159265358979323846264338327950288419716939937510582…). Også her kan man ved beregning bare finne en tilnærming.
Vi skal ikke dvele ved det rent matematiske aspektet ved sirkelens kvadratur og det transcendentale tegnet ved tallet π. La oss bare merke oss at dette matematiske problemet opptok filosofer og matematikere i over 3000 år, for først å bli konkludert i 1882 (Ferdinand von Lindemann) med en definitiv konstatering… av uløselighet!
Det er snarere den filosofiske og symbolske dimensjonen ved denne uløseligheten som bør fange vår oppmerksomhet fra et frimurerisk synspunkt. Hvis vi anser at kvadratet representerer den materielle verden, det endelige, immanensen, og sirkelen enheten, det uendelige, transcendensen, følger det at disse to virkelighetsnivåene aldri helt kan falle sammen. Forholdet mellom disse to virkelighetene kan ikke uttrykkes i termer av virkelig – uvirkelig, for både kvadratet og sirkelen er svært virkelige. Det dreier seg rett og slett om virkeligheter som befinner seg på forskjellige plan og ikke kan dekke hverandre perfekt. Som om sirkelen alltid besitter en form for “overskudd av væren” i forhold til kvadratet, og at denne forskjellen, uansett hvor liten den er, faktisk er avgrunnsdyp og uoverstigelig, mer kvalitativ enn kvantitativ.
