Begrepet sekts opprinnelse og utvikling
Opprinnelig, i antikken, var det latinske ordet secta, i likhet med sin greske ekvivalent (men ikke synonym) hairesis, et nøytralt beskrivende begrep uten negative konnotasjoner. Secta kommer fra verbet sequi, som betyr å følge. Det betegnet ganske enkelt gruppen av mennesker som fulgte en bestemt lære, særlig filosofisk. Man snakket for eksempel om platonikernes, stoikernes eller epikureernes sekt. Secta betydde altså bare skole eller tankeretning. Det greske hairesis, som ga opphav til ordet kjetteri, betydde det samme, basert på et annet verb, haireô, som betyr å velge, ta eller foretrekke.
Platons akademi, romersk mosaikk, Pompeii
Det var først med kristendommens fremvekst at sekt og kjetteri ble tillagt en nedsettende og polemisk betydning. Det var de tidlige kristne kjetterijegerne som først hevdet at secta kom fra verbet secare, å kutte. Budskapet var klart: en sekt var en gruppe som frivillig hadde skilt seg fra den eneste sanne kirke for å følge en dissident lære, som per definisjon var falsk. Det greske hairesis, som ble heresia på latin, fulgte samme utvikling og endte opp med å betegne en lære som avvek fra kirkens ortodoksi.
Disse to begrepene ble flittig brukt i middelalderen for å bekjempe enhver form for religiøs dissidens, og senere i forbindelse med den protestantiske reformasjonen. Ordet sekt kom for øvrig i den protestantiske verden til å definere de mange splittelsene og dissidensene som fortsatt preger denne retningen, som aldri utgjorde en enhetlig kirke. Opprinnelig nesten synonymer, skilte sekt og kjetteri seg tydelig i konteksten av de kristne kirkenes kamp mot dissidens, der kjetteri betegnet en avvikende lære og sekt et fellesskap som dyrket en slik lære.
På 1700-tallet, da man var mer opptatt av filosofi og deisme enn religiøs ortodoksi, dukket begrepet “sektånd” opp hos forfattere som Voltaire. Man utvidet dermed begrepet sekt ved å fokusere mer på den indre mekanismen enn på selve læren. Sektånd ble fra da av identifisert med obskurantisme, overtro, godtroenhet og fanatisme, og dette ikke bare innen det religiøse feltet, men på alle områder av kunnskap og menneskelig aktivitet. Sektånd ble ansett som en hindring for kunnskapsutvikling og sosial fremgang, og som en kilde til konflikt mellom mennesker.
Det var på 1800-tallet at den vanlige betydningen av sekt gradvis festet seg. Dette århundret, som fulgte omveltningene etter den franske revolusjon og starten på den industrielle revolusjon, skapte stor uro og usikkerhet i befolkningen, noe som førte til fremveksten av mange religiøse grupper med mer eller mindre ekstreme eller bisarre teorier. Man tenker spesielt på protestantiske millennaristiske bevegelser, som syvendedagsadventister eller Jehovas vitner, som begynte å forutsi datoen for Kristi gjenkomst. Man finner også, særlig i Frankrike, mange okkultistiske, spiritistiske, rosenkors- og gnostiske grupper som etablerte seg som små samfunn med til tider absurde doktriner. Disse sektene ble naturligvis fordømt av de offisielle kirkene, men vakte mer munterhet og nysgjerrighet enn frykt i befolkningen.
Det var ikke før i andre halvdel av 1900-tallet, og spesielt fra 1970-tallet, at begrepet om sektens farlighet dukket opp. Mange nyoppståtte religiøse grupper skapte overskrifter med sjokkerende hendelser: mental manipulasjon, innesperring, mishandling, seksuelle overgrep, bruk av narkotika, økonomisk mislighold, tilnærmet slaveri, drap, kollektive selvmord… Begrepet sekt har siden vært assosiert med en idé om fare for enkeltpersoner og samfunnet, og mange anti-sekt-organisasjoner har sett dagens lys.
Hva mener man vanligvis med en sekt?
Ordet sekt har akkumulert flere lag gjennom historien, fra kristen kjetterilære til moderne staters kamp mot en form for organisert kriminalitet med åndelig eller religiøs undertone. Offentligheten har tatt det i bruk i sin mest dramatiske form, og begrepet er knapt brukbart lenger for å forstå marginale åndelige fenomener på en rolig og rasjonell måte.
Det er derfor sosiologer generelt har forlatt begrepet sekt for å beskrive marginale religiøse bevegelser, og foretrekker mer nøytrale uttrykk som “nye religiøse bevegelser”. Begrepet brukes derfor knapt lenger i sosiologien, bortsett fra for å skille “kirke”-typen fra “sekt”-typen innen ulike kristne samfunn, særlig protestantiske. I denne typologien, som vi skylder sosiologen Max Weber (1864-1920) og teologen og sosiologen Ernst Troeltsch (1865-1923), brukes begrepet sekt uten den minste nedsettende nyanse: det beskriver en type fellesskap man har valgt å gå inn i gjennom valg eller konvertering, og hvor alle medlemmer er underlagt de samme kravene til engasjement, i motsetning til “kirke”-typen, hvor man ofte er medlem gjennom familietradisjon eller konformitet, og hvor bare enkelte medlemmer (klerikerne) er virkelig forpliktet til den mest krevende praksisen.
Men for allmennheten har begrepet sekt mistet kompleksiteten det skylder sin lange utvikling, og dekker nå en virkelighet som kun forstås gjennom frykt eller polemikk. Sekten havner dermed på listen over onder som truer menneskeheten, sammen med totalitarisme, terrorisme, narkotika…
Tilhengere av en sekt
I denne oppfatningen, som er allment akseptert i befolkningen, defineres sekten av en rekke kjennetegn, som naturligvis ikke alle er til stede i alle bevegelser.
1° En sterk religiøs tro, noen ganger irrasjonell eller vrangforestilt, som gruppen anser som den eneste sannhet; denne troen kan ledsages av en plikt til utelukkende å lese publikasjoner autorisert av sekten.
2° Læren presenteres vanligvis av en guru, en person eller gruppe som hevder å besitte ekstraordinær makt og kunnskap; guruens ord kan ikke bestrides.
3° Guruen manipulerer sine tilhengere mentalt for å utøve kontroll og gjøre dem til slaver; fullkommen lydighet fra tilhengerne kreves.
4° Sekten krever mye penger fra sine tilhengere og får dem noen ganger til å jobbe gratis; lederne lever på sin side i luksus.
5° Sekten kan dekke over mislighold, handel, inkludert menneskehandel.
6° Sekten opprettholder et konfliktfylt og paranoid forhold til omverdenen og tvinger sine tilhengere til å bryte all kontakt med familie og opprinnelsesmiljø; tilhengere blir noen ganger tvunget til å bytte navn.
7° Sekten praktiserer svært aktiv proselytisme, og søker alltid å tiltrekke og fange nye tilhengere; å forlate den er derimot vanskelig og kan innebære risiko.
8° Barn blir indoktrinert og noen ganger separert fra foreldrene; de kan bli utnyttet eller utsatt for seksuelle overgrep.
9° Sekten kan sette tilhengernes helse i fare gjennom upassende medisinsk praksis, avvisning av moderne medisin, ubalanserte kostholdsforskrifter eller overdreven faste.
10° I sin sannhets navn kan sekten drepe eller oppfordre sine tilhengere til å begå selvmord.
Dette er hva mange av våre samtidige tenker om sekter. Det er i virkeligheten bare en samling av de mest sjokkerende nyhetssakene fra det marginale religiøse feltet. Men det er en fantasi-sekt, skremmende, hvor bare enkelte bevegelser oppviser noen av disse kjennetegnene.
Og hva med frimureriet oppi alt dette?
Når spørsmålet stilles om frimureriet, er det selvfølgelig med referanse til denne fantasi-sekten som hjemsøker offentlighetens fantasi og som vi nettopp har beskrevet. Man hører ofte frimurere skille frimureriet fra en sekt ved å si at det er lett å komme inn i en sekt, men vanskelig å komme ut, mens det er vanskelig å komme inn i frimureriet, men veldig lett å forlate det. Det er helt korrekt, men kanskje et utilstrekkelig argument.
Det finnes faktisk mange andre argumenter som viser at frimureriet ikke er en sekt. For det første er en sekt en religiøs bevegelse med en definert lære og trosbekjennelse. Frimureriet er derimot ikke en religion, har ingen trosbekjennelse, og ønsker tvert imot å være adogmatisk. Det pålegger ingen spesifikk tro og lar medlemmene danne seg sin egen mening om alt. Man vil heller ikke finne mental manipulasjon eller hjernevask i frimureriet, ettersom frimurere tvert imot oppfordres til å stille spørsmål ved virkeligheten og observere alle dens aspekter før de danner seg en mening.
Selv om frimureriet er organisert hierarkisk, ville man forgjeves lete etter spor av en guru. Ingen er den ubestridte, ufeilbarlige og evige lederen i frimureriet, ettersom alle verv er valgbare og midlertidige. Respekten for embetsmenn og dignitarer er påkrevd, som i ethvert organisert samfunn, men det er aldri snakk om lydighet eller underkastelse. Frimureriets embetsmenn og dignitarer er ikke innehavere av sannheten eller tradisjonen; de er bare garantister for en ramme der frimurerne kan utføre sin personlige søken etter Lyset.
Andersons konstitusjoner, 1723
Mens sekten ofte ser på seg selv som den eneste frelsesark i en korrupt og ond verden, og forsøker å skjerme sine tilhengere fra dens skadelige innflytelse, oppfordrer frimureriet tvert imot sine medlemmer til å forbedre seg moralsk og åndelig for å utføre sine plikter som borgere, foreldre, menn og kvinner involvert i verden med desto større effektivitet. Verden er ikke ond for frimurere; det er ganske enkelt byggeplassen der de søker å forbedre seg selv for å være til nytte for menneskeheten.
Frimureriet driver ikke med proselytisme, og du vil aldri se en frimurer dele ut flygeblader eller gå dør-til-dør. Rekrutteringen skjer heller gjennom jungeltelegrafen, for å nå personer som faktisk er interessert i den frimureriske tilnærmingen. Inngangen til frimureriet er heller ikke lett og krever tålmodighet, og ikke alle søknader vil nødvendigvis føre frem. Og siden frimureriet ikke har til hensikt å isolere sine medlemmer fra deres familier, verifiserer man at kandidatene har informert sine ektefeller om sin beslutning, og at disse ikke har noen innvendinger.
Frimureriet setter aldri medlemmenes helse i fare og har ingen kostholdsforskrifter. Med mange helsepersonell i sine rekker vil det aldri oppfordre medlemmer til å avstå fra anerkjent medisinsk behandling. Man vil også forgjeves lete etter kollektive selvmord eller drap i frimureriet.
Økonomisk sett har ikke frimureriet noen ekstravagante krav og vil aldri ruinere sine medlemmer. Det er riktignok en kontingent, som i mange foreninger eller klubber, men den forblir helt rimelig, og frimureriet vil aldri be sine medlemmer om å donere alle sine eiendeler.
Selv om det dessverre kan skje at uærlige frimurere blir forfulgt i saker, oftest økonomiske, er det alltid på personlig basis, for frimureriet som institusjon dekker aldri over kriminelle handlinger. Tvert imot fremmer det respekt for loven og inviterer sine medlemmer til en upåklagelig oppførsel.
Konklusjon
Frimureriet er derfor definitivt ikke en sekt i ordets vanlige forstand. Historisk sett, født på 1700-tallet, kan man til og med beskrive det som anti-sekten fremfor noen. Som vi så ovenfor, fordømte opplysningstidens filosofer spesielt sektånd som en kilde til store onder for samfunnet. Men intensjonen med det moderne frimureriet var fra starten av å forene menn som religiøse fordommer burde ha skilt: “selv om frimurere i gamle dager var forpliktet i hvert land til å tilhøre det landets eller nasjonens religion, uansett hva den var, anses det nå som mer hensiktsmessig å bare forplikte dem til den religionen som alle mennesker aksepterer, og la hver enkelt beholde sin egen mening, som består i å være gode og lojale menn eller menn av ære og rettskaffenhet, uansett hvilke benevnelser eller tro som måtte skille dem; slik blir frimureriet et foreningens sentrum og et middel til å knytte et ekte vennskap blant personer som ellers ville forblitt evig adskilt”, leser vi i artikkel 1 i Andersons konstitusjoner fra 1723. Langt fra å være en sekt, har frimureriet alltid sett på seg selv som motgiften til sektånd.
