Cassia, den første planten knyttet til Hiram-legenden
Hiram-legenden ser ut til å ha blitt introdusert i frimureriet kort før 1730 og tilhører ikke den opprinnelige kjernen av spekulativ frimureri fra 1600-tallet. Scenen der Hirams kropp blir funnet, ser ut til å være lånt fra en lignende frimurerlegende som handlet om oppdagelsen av Noahs kropp av hans tre sønner. Dette er nevnt i Graham-manuskriptet fra 1726, men ingen vegetabilsk symbolikk inngår i fortellingen.
Man må vente til Samuel Pritchards «Masonry Dissected» (1730) for å finne den første beskrivelsen av Mestergraden slik vi kjenner den i dag. Ifølge Pritchard, slik det fortsatt er i dag, markerte Hirams tre mordere stedet der de hadde begravd kroppen hans ved hjelp av en gren fra et tre eller en busk, men i motsetning til formen som ble vedtatt senere, dreier det seg her om en Cassia-gren.
Mottakelse av en Mester på 1700-tallet
Dette er ikke ment som en botanisk avhandling for å definere hva Cassia er. Begrepet Cassia kan betegne ulike busker, blant annet sennablader (Senna), Cassia Fistula eller kinesisk kanel (Cinnamomum cassia). Det knyttes ofte til Qetsi’ah, som er nevnt én gang i Bibelen og som noen ganger oversettes med kanel. I alle tilfeller er det snakk om en busk med gule blomster og anerkjente medisinske og aromatiske egenskaper. Cassia er kjent i ulike kulturer, hvor den ofte tolkes som et symbol på indre styrke, motstandskraft og utholdenhet gjennom prøvelser.
Cassia har også blitt brukt i begravelsesritualer, slik forfatteren av «A Defence of Freemasonry» fra 1731 minnet om: «Vi blir fortalt at brødrene plasserte en Cassia-gren ved hodet av Hirams grav, noe som refererer til en eldgammel skikk i disse østlige landene med å balsamere de døde, spesielt ved å forberede hodet og tørke hjernen, slik Herodot forklarer mer inngående.»
Cassia hadde derfor gode grunner til å figurere i legenden. De knallgule blomstene fremkaller lys, den er et symbol på utholdenhet i prøvelser, og den ble brukt i begravelsesritualer. Så hvorfor ble den erstattet av akasie?
Akasiens triumf
I dag har praktisk talt alle frimureriske ritualer valgt akasie, men man kan spørre seg når og hvorfor denne endringen skjedde. Det er sannsynligvis i Frankrike man finner svaret på disse spørsmålene.
Fra 1740-årene finner man akasie i franske frimureriske ritualer. Dette er tilfelle for Luquet-manuskriptet, et av de to eldste kjente franske manuskriptritualene (ca. 1745), og avsløringen «Le Sceau Rompu» (1745). Men hvordan gikk man fra Cassia til akasie?
Sannsynligvis gjennom en enkel homofoni mellom «la Cassia» og «l’Acacia», noe som er desto mer forklarlig på grunn av den muntlige karakteren til frimurernes gamle rituelle praksiser.
Men denne homofonien måtte også gi mening. Og det gjorde den, for akasien har enda mer prestisje enn Cassia. Sies det ikke at den er råtebestandig, i stand til å gjenoppstå etter branner, og dermed et symbol på gjenfødelse og udødelighet? Men fremfor alt, ifølge Bibelen, er det treet som ble brukt til byggingen av Paktens ark, det liturgiske inventaret og søylene i Tabernaklet, det vandrende tempelet innstiftet av Moses i ørkenen (Exodus, kapittel 25 til 27). Den kristne tradisjonen hevder på sin side, uten skriftlig referanse, at Kristi kors og tornekronen var laget av akasie. Og i enkelte versjoner av Osiris-legenden hvilte kroppen til den myrdede guden nær en akasie.
Hvis Cassia hadde gode grunner til å illustrere Hiram-legenden, hadde akasien enda bedre, fordi den knyttet Hirams død til Paktens ark og ideen om gjenfødelse og oppstandelse, slik det fremgår av figurene Kristus og Osiris.
Logeteppe for 3. grad i Emulation-riten
Men hvordan forklare at en homofoni mellom «la Cassia» og «l’Acacia» på fransk påtvang hele frimureriet akasiesymbolet? De engelske ritualene (enten det er Emulation eller andre ritualer i bruk i United Grand Lodge of England, som Taylor, West End osv.) kjenner alle til akasien. Ville det da være mulig at de franske frimureriske ritualene for en gangs skyld påvirket engelsk frimurerskikk og ikke omvendt?
Dette virker svært sannsynlig for oss, og vi skal forsøke å finne en forklaring. Cassia var helt klart versjonen i bruk hos «Moderns», det vil si losjene i den første storlosjen i London (1717), ettersom en avsløring av deres rituale viser oss dette (Pritchard 1730). Vi vet derimot ikke om et tilsvarende vegetabilsk symbol dukket opp i ritualene til «Ancients», hvis storlosje ble grunnlagt i 1753. Uansett nevner ikke avsløringen «The Three Distinct Knocks» fra 1760, som avslører de rituelle skikkene i en losje av «Ancients», noe slikt.
Men vi vet godt at det var mye kontakt mellom jakobittiske frimurere i eksil i Frankrike og franske losjer. Og jakobittene hadde generelt mer til felles med «Ancients» enn med «Moderns», som var underlagt det hannoverske dynastiet. Det er derfor sannsynligvis gjennom dem at den franske akasien trengte inn i de engelske «Ancients»-frimureriet. Og ved sammenslåingen av de to storlosjene i 1813 for å danne United Grand Lodge of England, vet vi at de rituelle skikkene til «Ancients» ble vedtatt, og det er svært sannsynlig at det var herfra akasien erstattet Cassia i de engelske ritualene.
En outsider: Tamarisken
Selv om akasien ser ut til å ha etablert seg i hele verdens frimureri, dukket en tredje variant opp i Frankrike innenfor Misraïm-riten. I Misraïm-ritualet skrevet mellom 1815 og 1820 finner man ingen omtale av verken Cassia eller akasie, men av tamarisk.
Hvorfor denne nye varianten, og hva bringer den nytt i forhold til de to første? Tamarisken er kjent fra Bibelen og mange eldgamle kulturer (Egypt, Hellas, Skandinavia, Kina, Japan…), og formidler en symbolikk som ikke ligger langt fra Cassia og akasie: styrke, utholdenhet, fruktbarhet, lang levetid og udødelighet. Men det er selvsagt dens plassering i den egyptiske tradisjonen som vil få forfatteren av Misraïm-ritualet til å velge den.
Egyptiske kilder hevder generelt at Osiris’ kropp hvilte nær en akasie eller et sykomentre. Men man må forstå at disse kildene forble utilgjengelige for moderne lesere frem til Champollions dekoding av hieroglyfene i 1822. Skaperne av det egyptiske frimureriet hadde derfor bare tilgang til det gamle Egypt gjennom skriftene til greske forfattere (Herodot, Diodorus Siculus, Strabo, Plutark…) og i mindre grad latinske (Plinius den eldre, Apuleius…).
Egyptisk livstre
Med en viss lærdom var det sikkert hos Plutark at forfatteren av Misraïm-ritualet oppdaget tamarisken, som han valgte å introdusere i sin Hiram-legende i stedet for Cassia eller akasie, for å gjøre innholdet mer egyptisk. Plutark rapporterer faktisk en versjon av Osiris-myten som er ukjent i egyptiske kilder: Ifølge denne varianten ble Osiris’ kropp, plassert i en kiste, overlatt til havets bølger og drev til den strandet mot en tamarisk i Byblos i Fønikia (nåværende Jbeil, Libanon). Tamarisken vokste rundt kisten, som den til slutt omsluttet, og kongen av Byblos, forundret over treets uvanlige vekst, fikk det hugget ned for å lage en søyle til palasset sitt. På leting etter sin ektemanns kropp klarte Isis å få tak i søylen, frigjorde Osiris’ kropp, som hun balsamerte og førte tilbake til Egypt.
Denne legenden hadde minst to grunner til å fange oppmerksomheten til forfatteren av Misraïm-ritualet: For det første var tamarisken eksplisitt integrert i oppdagelsen av Osiris’ kropp og kunne dermed helt naturlig finne sin plass i Hiram-legenden. For det andre måtte det faktum at Hirams kropp befant seg inne i en søyle, være svært talende for en forfatter av frimureriske ritualer. Man kunne til og med legge til en tredje grunn hvis man antar at forfatteren også hadde kjennskap til de botaniske skriftene til Plinius den eldre, som hevder at de egyptiske prestene bar kroner laget av tamarisk-grener.
Valget av tamarisk var derfor svært klokt for å understreke den egyptiske dimensjonen ved ritualet, og man kan beklage at Misraïm-riten som brukes i dag (kalt Venezia-riten 1788), som bare stammer fra 1980-tallet, ikke har fulgt sin berømte forgjenger på dette punktet og har tilpasset seg akasien.
