Begrepet “Planche” i frimureriet
Innen franskspråklig frimureri betegner ikke “Planche” bare det foredraget en frimurer holder for logen. Begrepet brukes mer generelt om ethvert skriftlig dokument, særlig av offisiell karakter. En innkalling til et møte vil for eksempel være en “Planche de convocation”, en undersøkelsesrapport om en kandidat en “Planche d’enquête”, og referatet fra et møte omtales ofte som en “Planche tracée”.
Bruken av disse uttrykkene stammer naturligvis fra et operativt verktøy som ofte siteres i frimureriske ritualer og er avbildet på logetepper: tegnebrettet (Planche à tracer). Dette instrumentet tilskrives Mestergraden, ettersom Mesteren er kalt til å tegne planene for byggverket. Men hvorfor kalles overflaten man tegner planene på for en “Planche”? Fordi planene opprinnelig ble tegnet direkte på gulvet i et skur eller en hangar der gulvet besto av planker. Tegnebrettet var altså opprinnelig et tegnegulv. Vi finner en påminnelse om dette i gamle frimureriske ritualer som krevde at logetavlen (som senere ble et teppe) skulle tegnes med kritt midt i logen og slettes når arbeidet var ferdig. Den anglosaksiske frimurerien kaller for øvrig fortsatt denne logetavlen for “Tracing Board”, altså tegnebrett.
Planche som foredrag
I sitt praktiske frimurerliv møter frimureren hovedsakelig to typer Planches: Oratorens Planches og de Planches som han og hans brødre og søstre er kalt til å produsere. I begge tilfeller dreier det seg om taler eller foredrag.
Oratorens Planches kan kalles “leilighetstaler”. De betegner taler holdt ved spesielle anledninger: etter opptak av en ny Lærling, Medvandrer eller Mester, ved solvervsfester, innsettelse av en ny Ordførende Mester, begravelsesmøter, eller besøk av en høytstående gjest. Som regel skrives disse av Oratoren selv, men enkelte ritualer pålegger opplesning av en fastsatt Planche, særlig etter opptaksseremonier i de tre gradene. I enkelte loger inviteres Oratoren til å presentere en Planche ved hvert møte, og denne er da fritt valgt.
Den utbredte bruken av Oratorens Planches under arbeidet stammer fra 1800-tallet. På 1700-tallet holdt Oratoren en tale i logen kun ved opptak av en ny Lærling, og det var stort sett alt. De øvrige talene var forbeholdt banketten som tradisjonelt fulgte etter logearbeidet, hvor ulike embetsmenn tok ordet, ikke bare Oratoren.
Når det gjelder brødrenes og søstrenes Planches, kan skikkene variere mellom loger og lydigheter. I noen loger produseres det mange Planches, i andre bare det nødvendige minimum! Det er fremfor alt Lærlinger og Medvandrere som skriver, noe som lar logen måle deres fremgang. To Planches per frimurerår virker som et godt tempo for å sikre utvikling. I mange loger forventes det også en spesifikk Planche før man går videre til andre og deretter tredje grad.
Mestere er generelt ikke lenger pålagt å presentere Planches, noe som er synd. Vi kjenner heldigvis til loger der Mestere fortsetter å skrive, og ikke bare i tredje grad. Utviklingsarbeidet for hver frimurer bør ikke stoppe ved oppnåelse av Mestergraden, tvert imot; en Planche er en krevende øvelse som bidrar til å nære det personlige arbeidet.
Også her går ikke bruken av Planche lenger tilbake enn til 1800-tallet, og den gjelder hovedsakelig franskspråklig frimureri. I denne tradisjonen består frimurerarbeidet i hovedsak av opplesning av en Planche og den påfølgende diskusjonen, mens arbeidet i den anglosaksiske frimureriske tradisjonen i hovedsak består i utøvelse av ritualet. Eventuelle foredrag holdes der under banketten, i tråd med gammel skikk.
Usikkerhet knyttet til Planche-arbeidet
Mange frimurere føler en reell usikkerhet ved tanken på å måtte skrive og deretter lese opp en Planche offentlig. Mange bøker og nettsider gir ofte svært gode råd til både nybegynnere og erfarne “Plancheurs”. Vi skal ikke erstatte disse bruksanvisningene, men heller reflektere over sinnstilstanden man bør ha når man forbereder en Planche.
En Planche må fremfor alt være personlig. Målet er ikke et vitenskapelig verk; det handler ikke om å dekke et emne uttømmende eller å imponere. Selv om researcharbeidet bak en Planche skal være seriøst og grundig, er det på ingen måte meningen å utvise abstrakt teoretisk kunnskap. Hva ville det tjene til? Du har vært Lærling i tre måneder og påstår for eksempel at du kan forklare den frimureriske hammeren og meiselen til en bror eller søster med tjue års erfaring? Utover å blåse opp egoet ditt, vil du ikke vinne noe på det!
Det viktige, for deg så vel som for logen, er å internalisere symbolene og gjøre dem til en del av ditt liv. Det er ikke den rene og abstrakte kunnskapen om symboler som vil få deg til å vokse. Det er snarere din evne til å anvende deres transformerende kraft på din egen eksistens og dine egne indre mekanismer. Det er dette som vil gjøre at dine brødre og søstre kan observere din utvikling og glede seg over den.
Ikke nøl med å utlevere deg selv, å blottlegge deg; vær av og til dristig i dine tolkninger, følg det hjertet ditt dikterer, ikke bare fornuften. Men fremfor alt: unngå “copy-paste” fra eksisterende Planches (det finnes mange på nettet). Det er ikke bare intellektuelt uærlig, det er fremfor alt et tegn på latskap og manglende interesse for det sanne arbeidet med seg selv som frimureriet tilbyr. Du er den rå steinen som du må lære å hugge for å kunne bygge menneskehetens tempel sammen med dine brødre og søstre – så for all del, ikke bygg med prefabrikkerte materialer!
Hva med verbet “plancher”?
Verbet “plancher” (å arbeide hardt med noe intellektuelt) er velkjent i den profane verden, hvor det brukes mye. Kan dette verbet, som dukket opp på 1900-tallet, ha frimurerisk opprinnelse? Det er fristende å tro det. Dessverre er ikke den direkte opprinnelsen til dette verbet frimurerisk, men skolefaglig. Det stammer fra “planche” i skoleslang på 1800-tallet, som betegnet tavlen. “Plancher” betydde opprinnelig “å ta en eksamen, bli avhørt (av læreren)”, og ved forlengelse “å hengi seg til et intellektuelt og studerende arbeid”.
