Frimureriske betydninger av Solen i gamle ritualer
Solen dukket først opp alene i de gamle frimureriske ritualene. Den nevnes allerede i det eldste kjente frimureriske manuskriptet (Edinburgh-manuskriptet fra 1696), hvor den, sammen med himmelhvelvet, presenteres som vitne til eden den fremtidige frimureren skal avlegge. Den representerer slik Guds øye som bringer alt frem i lyset.
Deretter finner vi Solen i “Sloane”-manuskriptet nr. 3329 (ca. 1700), hvor vi lærer at den er ett av de tre lysene i Logen, sammen med Mesteren og vinkelhaken. Månen er ennå ikke nevnt. “Dumfries”-manuskriptet nr. 4 fra ca. 1710 gir en ny presisering, da det er det første som knytter den stigende solen til åpningen av arbeidet, og den nedgående solen til avslutningen. For dette manuskriptet består Logen kun av disse to lysene. Ideen om at Mesteren står i Øst for å observere den stigende solen og sette arbeiderne i gang, blir deretter utbredt, slik det for eksempel bevitnes i “Trinity College”-manuskriptet fra 1711. Modellen kompletteres senere med omtalen av Solen ved sin meridian, det vil si i senit, og dens tilknytning til plassen til Mesteren og de to Overvåkerne slik det brukes i ritualene av “Ancient”-typen (anglosaksiske riter, Den skotske rituale- og anerkjente rite…): Mesteren i Øst for å sette frimurerne i arbeid, 2. Overvåker i Sør for å markere hviletiden, og 1. Overvåker i Vest for å avslutte arbeidet.
Frem til 1725 ser Solen ut til å ha hatt to betydninger i frimureriske ritualer: knyttet til eden ble den et bilde på den guddommelige rettferdighet som observerer verden; og knyttet til Logen og dens arbeid, representerte den kraften som styrer naturen mellom soloppgang og solnedgang, som markerer det frimureriske arbeidet. Dette er ganske logisk: de gamle ritualene forble sannsynligvis nær de operative ritualene, og i dette perspektivet var det bare Solen som betydde noe, ettersom man ikke arbeidet om natten.
Butikk produserer anheng som gjengir disse to lyskildene. Se kolleksjonen.
Månens inntreden i frimurerisk symbolikk
Månens inntreden i ritualene måtte utvilsomt vente til den operative dimensjonen gradvis ga etter for en mer åndelig og esoterisk lesning. Det er i 1726 vi finner den første omtalen av Månen, i et frimurerisk manuskript med et sterkt kristent preg, “Graham”. Dette manuskriptet forteller oss at Logen har tolv lys, eller juveler: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, deretter Solen, Månen, Mesterfrimureren, vinkelhaken, linjalen, loddet [sannsynligvis vateret], snoren [sannsynligvis loddsnoren], frimurerhammeren og meiselen. Solen beholder en viss forrang, da vi leser at den “skaffer lys dag og natt”. Men om natten, hvem sprer dette lyset på jorden? Det er her Månen kommer inn, nattens mystiske stjerne, symbolsk knyttet til vann: “Når det gjelder månen, er det et mørkt legeme som stammer fra vannet, den mottar sitt lys fra solen og er også dronning over vannene som er det beste av alle vater”.
Månen vil fra nå av bli assosiert med Solen i Logen, og de tre lysene som den nye Lærlingen oppdager er ikke lenger Solen, Mesteren og vinkelhaken, men derimot Solen, Månen og Mesteren. Ritualene vil dermed i større grad helle mot introspeksjon, indre arbeid og oppdagelsen av den ubevisste dimensjonen ved mennesket. Månens inntreden er utvilsomt et tegn på en økning i den esoteriske og psykologiske dimensjonen ved frimureriet.
Med den vil andre symboler bli verdsatt, noe som vil gjøre Logen til et omfattende binært system hvis dualitet er kalt til å sublimeres og forsones gjennom det ternære prinsippet: søylene B og J, de svarte og hvite feltene på det mosaikklagte gulvet. Solen blir dermed et aktivt, ekspansivt, maskulint symbol, mens Månen forstås som passiv, mottakelig og feminin. Og man kan enkelt legge til en alkymistisk symbolikk, der Solen representerer gull eller svovel, og Månen representerer sølv eller kvikksølv.
Den frimureriske innvielsen blir dermed tydelig et indre eventyr som fører den som engasjerer seg på denne veien til å oppnå det som på 1900-tallet, den analytiske psykologen Carl Gustav Jung kalte individuasjon, forsoning av motsetninger, et tegn på psykologisk modenhet.
Er den frimureriske symbolikken av Solen og Månen universell?
Når man studerer symbolikk, har man kanskje en tendens til å drive for mye med “konkordisme”, det vil si å lete etter det som forener og knytter sammen ulike symbolske systemer fra forskjellige kulturer. Symbolikk blir noen ganger litt for raskt betraktet som det universelle åndelige språket. Ja, symbolikk er universell, den er åpenbart et uttrykk for det menneskelige intra-psykiske liv. Den kan sammenlignes med et språk, og i den forstand er den universell. Men akkurat som det finnes forskjellige språk som har oppstått i svært fjerne kulturer, er symbolikken alltid forankret i en distinkt kulturell og dermed språklig kontekst.
Alt man kan si om Solen og Månen i frimureriet på et symbolsk plan vil noen ganger være universelt og noen ganger kulturelt plassert. Universelt vil være det som hviler på observasjon av fenomenene i seg selv: at Solen og Månen står opp i Øst og går ned i Vest er universelt; at Solen alltid er full, mens Månen er enten voksende, full, avtagende eller nymåne, er universelt.
Men at Solen er maskulin og Månen feminin, slik tilfellet er i frimurerisk symbolikk, det er langt fra universelt. La oss ikke glemme at det ikke finnes noen tanke uten språk. Våre konsepter, uansett hvor opphøyde de er, er nødvendigvis bestemt av ordene vi har til rådighet og mer generelt av språket vi snakker.
Den åpenbare “maskuliniteten” til Solen og den ikke mindre åpenbare “femininiteten” til Månen påtvinger seg kun for folk som har kjønnsbestemt disse to stjernene på denne måten. Dette er tilfelle for de fleste europeiske språk, i kjølvannet av latin og gresk. Kun tysk snur om på attributtene (Die Sonne, der Mond, bokstavelig talt Solen og Månen), og irsk gælisk ser ut til å gi dem begge hunkjønn. Hebraisk setter dem begge i hankjønn, men hva skal man da si om de mange språkene som grammatisk ignorerer kjønn eller kun bruker dem på personlige pronomen, som for eksempel kinesisk, thai eller gassisk…
