Lærlingens råstein
Allerede ved sin innvielse oppdager lærlingen steinen i form av råsteinen. Han lærer at han selv er denne råsteinen, som han må lære å bearbeide for å fjerne ujevnheter, gi form og gjøre skikket til å inngå i det store byggeprosjektet: Tempelet.
Råsteinen er rik på potensial, som ennå er skjult av den konkrete virkelighetens tyngde og ugjennomsiktighet. Bare lærlingens flittige arbeid vil begynne å gi form til denne steinen og gi den plassen den er ment å ha i byggverket. For ikke alle steiner er like, og ikke alle er egnet til å hugges. Det er derfor viktig å forstå steinens natur før man begynner å bearbeide den.
Det er derfor man i ritualer som plasserer den alkymistiske formelen V.I.T.R.I.O.L. i refleksjonskammeret, kan si at arbeidet med steinen begynner allerede da. “Visita Interiorem Terrae Rectificandoque Invenies Occultum Lapidem” – “Besøk jordens indre, og ved å rense vil du finne den skjulte steinen”. Ved første øyekast snakker vi her om de vises stein, men denne kanskje for spesifikt alkymistiske symbolismen skjuler utvilsomt en enklere virkelighet, nærmere frimureriets innvielsesprosess: Før man lærer å grovhugge råsteinen, forme den og polere den til en perfekt kubisk stein, må man ikke først finne selve steinen? Arbeidet med råsteinen begynner derfor med en bevisstgjøring om hvem man er, hva man kan, og hva man ønsker å bli.
Det er akkurat som i den lille fabelen om “Hesten i steinen”, gjengitt av Marie Christine Barrault i hennes bok med samme navn: En kunstner fikk i oppdrag å lage en skulptur til et stort anlegg. En morgen ble en enorm steinblokk levert foran de måpende barna. Billedhuggeren begynte arbeidet mens barna var spredt på ferie. Da skolen startet igjen, oppdaget barna den storslåtte rytterstatuen. Billedhuggeren sto ved sitt verk. En liten gutt henvendte seg til ham: “Mister, statuen din er vakker, men si meg, hvordan visste du at hesten var inni steinen?”
V.I.T.R.I.O.L. handler om å lære å “lytte” til steinen vi selv er.
Svennens kubiske stein
Etter å ha forstått sin steins natur, kan svennen, bevæpnet med nye verktøy og beriket med kunnskap om geometri, fortsette oppgaven. Målet, hvis vi skal tro ritualene, er å oppnå en perfekt kubisk stein som kan integreres harmonisk med de andre steinene i byggverket.
I konstruksjonens symbolske logikk er dette helt logisk. Men begrensningen ved denne symbolismen er inntrykket av ensretting den kan skape. Er målet med frimureriet å skape mennesker som er strengt identiske, utskiftbare som steinene man bygger et bygg med? Absolutt ikke. Kuberens perfeksjon er en symbolsk abstraksjon som ikke bør tas bokstavelig. Denne geometriske perfeksjonen er snarere et symbol på kompatibiliteten mellom alle dem som har lært å kjenne seg selv og forbedre seg, og deres evne til å samarbeide på en harmonisk måte.
Hvis svennen virkelig har oppdaget sin egen stein, vil det å hugge den perfekt kubisk aldri gjøre den identisk med noen annen; likevel er dette arbeidet nødvendig for at det felles byggverket skal være mulig, for frimureri er ikke mystikk, men et kollektivt verk. Man er ikke frimurer alene.
Hva med den spisse kubiske steinen?
Mange ritualer spesifiserer en detalj om formen på den kubiske steinen: Det skal være en spiss kubisk stein. Den er ofte fremstilt slik på logetepper. Hva dreier det seg egentlig om? Har denne spisse kubiske steinen en arkitektonisk og symbolsk begrunnelse?
Fra et arkitektonisk synspunkt er det vanskelig å se nytten av en spiss kubisk stein for å bygge vegger. Den kunne i beste fall brukes til utvendig kledning med bossage, det vil si en vegg der steinens utside stikker frem, i dette tilfellet i form av en “diamantspiss”. Men teknisk sett tilsvarte den utstikkende delen av bossagen den delen av steinen som lå på bakken under huggprosessen, som ble liggende rå og først ble ferdigstilt når veggen var reist. Ingen har derfor noen gang hugget en spiss kubisk stein i seg selv.
Hvor kommer så denne spisse kubiske steinen fra? Først og fremst må det bemerkes at den er helt fraværende i gamle engelske frimurerdokumenter og ikke tilhører symbolismen i angelsaksiske ritualer. Vi finner bare omtale av denne steinen i franske ritualer, og først fra 1740-årene (Bern-manuskriptet, ca. 1740-1744; Luquet-manuskriptet ca. 1745; avsløringen “Le Sceau Rompu”, 1745). Og ifølge disse ritualene brukes den av svennene til å slipe verktøyene sine.
Denne oppfinnelsen – for det er det det er – hviler på tre feil eller misforståelser. For det første en sannsynlig feiltolkning av grafikken av den kubiske steinen på franske logetepper fra 1700-tallet: en tredimensjonal kubisk stein kan faktisk gi inntrykk av å ha en spiss.
Deretter et forsøk på å tolke dette særpreget ut fra en dårlig oversettelse eller forståelse av et kjent element fra engelsk frimureri, bevitnet av “Wilkinson”-manuskriptet fra 1727. I dette dokumentet lærer vi at en spesiell blokk (“Dented Ashlar”) brukes av svennen for å prøve (“try”) sine “logesmykker” (“Iewells”, for “Jewels”), og de “bevegelige smykkene” beskrevet av Wilkinson er vinkelhaken, loddet og passeren. Men hva er “Dented Ashlar”? Hvis “to dent” på moderne engelsk betyr å lage en bulk, betydde det på tidlig moderne engelsk (15.–18. århundre) å markere kanten av en gjenstand med et hakk. “Dented Ashlar” var altså en gradert blokk som fungerte som en standard for å kontrollere rettheten til verktøy som vinkelhaken, loddet og passeren, og som sannsynligvis angav lengden på linjalen.
Enkelte verktøy ble altså lagt mot denne kubiske steinen, men for å bli kontrollert, ikke slipt. Hvor kommer så denne fantasifulle ideen om sliping fra? Fra en tredje misforståelse: Logeteppene fremstilte ofte den kubiske steinen toppet med et økseformet verktøy, med eggen plassert nær “spissen”. Franske frimurere som manglet nøklene til å forstå dette, konkluderte med at steinen ble brukt til å slipe verktøyet. Men dette verktøyet er ganske enkelt en hammer eller en brettmeisel, og er bare en operativ påminnelse fra tiden da man faktisk hugget stein med slike verktøy, og ikke med frimurerhammeren og meiselen, som er billedhuggerens verktøy.
Den spisse kubiske steinen har altså ingen operativ begrunnelse og viser at frimureriet som utviklet seg i Frankrike på 1700-tallet ikke lenger hadde mye til felles med de gamle byggherrenes tradisjon. Men denne helt spesielle steinen er ikke uten symbolsk betydning av den grunn.
Hva er en spiss kubisk stein om ikke en kube man har lagt til en pyramide på? Kuben, basert på tallet fire, er en tredimensjonal symbolisering av den materielle verden. Pyramiden på sin side starter fra materiens kvadrat for å nå enhetens punkt ved å heve seg. Og dette unike punktet forutsetter sirkelen. Den spisse kubiske steinen kunne derfor bety “å gå fra vinkelhaken til passeren” og ville hatt sin plass i tredje grad fremfor andre. Dette ville tillate å ha en stein for hver av de tre symbolske gradene, noe som ikke er tilfelle i dag.
Den spisse kubiske steinen kan også forstås som et symbol på Lyset som informerer Materien. Formen på denne steinen minner faktisk om formen på egyptiske pyramider og obelisker: Det er svært sannsynlig at de gamle egypterne materialiserte solens nedadgående stråler med denne formen. Tolket slik, ville den spisse kubiske steinen hatt sin plass i både andre og tredje grad. I svennegraden kunne dette nedadgående lyset knyttes til den flammende stjernen, som verdens skapende og ordnende prinsipp. Og i mestergraden kunne dette lyset forstås som det regenererende prinsippet som overgår døden.
