Vaterpasset utfyller loddet
Vaterpasset utfyller loddet, da det er basert på det samme grunnleggende prinsippet (søken etter det vertikale), men legger til det horisontale. Rent praktisk kan vaterpasset i frimureriet ha to former. Den vanligste formen for vaterpass i kontinentale frimureriske riter er en rett vinkelhake der de to armene er forbundet med en tverrstang, slik at den danner en stor A, med et lodd hengende fra vinkelen. I anglosaksiske frimureriske riter har det snarere form av en utformet, omvendt T. I begge tilfeller er det horisontale fast, mens det vertikale, indikert av loddet, er bevegelig.
Vaterpasset kan ikke gå foran loddet, ettersom den horisontale linjen det virtuelt tegner, selvsagt avhenger av det vertikales retthet. Symbolsk sett er det derfor logisk at loddet er lærlingens verktøy, mens vaterpasset tilhører svennen. Lærlingen må først stige ned i seg selv og oppdage det vertikale for å kunne åpne seg mot verden gjennom det horisontale som svenn. Frimureren, som først er konsentrert om selverkjennelse, kan ikke stoppe der, men må åpne armene for å handle i verden. Kryssingen av det vertikale og det horisontale gir dermed det symbolske bildet av et menneske med utstrakte armer, som Leonardo da Vincis Vitruvianske menneske. Denne kryssingen skaper også åpenbart et kors, et universelt symbol som det ville være feil å kun forbinde med kristendommen.
Butikk får laget tempelverktøy i tre, inkludert vaterpasset. Se kolleksjonen.
Vaterpasset inviterer oss derfor til ikke å gå for fort frem! Å ønske å handle og være til nytte for sine medmennesker er vel og bra. Men hvis fundamentet ikke er korrekt, hvis det ikke først er definert av det vertikale som representerer vår rette plass i verden, vil ikke armene våre være i vinkel, vår horisontalitet vil være en illusjon og vår handling ineffektiv.
Vaterpasset, symbolet på likhet
Fra 1700-tallet og utover nærmet frimureriske ritualer seg vaterpasset fra en annen vinkel, som ikke strengt tatt er symbolsk, men snarere allegorisk: vaterpasset representerer likhet. Men denne likheten var fortsatt ganske beskjeden og teoretisk, og gjaldt knapt andre enn frimurerne selv: i logen ble alle satt på lik linje, og man skilte ikke lenger mellom aristokraten og borgeren. I Frankrike ble denne frimureriske likheten markert ved at alle mestere bar sverd, et privilegium som i det sivile samfunn var forbeholdt adelen. Men utenfor logen var denne likheten oftest en død bokstav. Det var først på 1800-tallet at frimurerne, spesielt i Frankrike, tok ideen om sosial likhet på alvor og engasjerte seg i saker som man kan kalle sosiopolitiske.
Er det til sosial eller politisk handling at vaterpassets symbol inviterer oss? Noen frimurere har forstått det slik. Men ikke alle er enige i å tolke frimureriet på denne måten.
Så hvilken likhet kan vi si at vaterpasset er et symbol på? Absolutt ikke en naiv, generell likhet, som bare er en abstraksjon uten rot i virkeligheten. I menneskeheten, som i dyreriket for øvrig, finnes det ingen naturlig likhet: noen er sterke, noen er svake, noen er rovdyr, noen er byttedyr… Men menneskeheten stopper ikke der: bevisste på at de deler samme skjebne, har medlemmene av den menneskelige familie i varierende grad utviklet en sans for rettferdighet, billighet og dermed likhet i rettigheter og behandling.
